Historietime

For ikke så lenge siden hadde jeg en lengre prat med en venninne av meg om Pakistan. Vi ble enige om at med tanke på at det er en så stor gruppe av pakistanere og etterkommere i Norge så er det rart at man ikke lærer mer om Pakistan på skolen enn vi gjør. Så her følger en liten "historietime" om du vil.













Pakistan var til 14.august 1947 en del av India. Det var Allama Mohammed Iqbal, en dikter og folisof fra Lahore som først foreslo en egen muslimsk stat på subkontinentet av India. Mohammed Ali Jinnah også omtalt som Quaid-e-Azam( folkets leder) og som nasjonens far ble landets første General Guvernør. Britene hadde ingen ønsker om å dele "kronjuvelen" i imperiet sitt i to, men etter en lang politisk prosess var splittelsen unngåelig. Delingen av India og Pakistan førte til den største masse migrationen i moderne historie. Omlag 8 milioner mennesker dro fra alt de hadde. Jobb, hjem og samfunn. De fleste dro til fots eller ved hjelp av tog. Det var ikke risikofritt å dra over grensen for hverken muslimene, hinduene og sikhene. Begge sidene utøvde ekstrem vold og plyndret, drepte og voldtok på sin vei til frihet. Det er estimert at omlag 1 million mennesker ble drept under flukten til sitt nye hjemland. De som overlevde og klarte å krysse de blodige elvene som delte de to landene, måtte starte helt på nytt med samtidig var de lettet og hadde stor framtidstro på at de hadde komt hjem.














Faren min var en av dem. Han var bare 4 år gammel like gammel som min datter er i dag. Han fortalte meg at han husker at de gikk og gikk og at han ble løftet på armen av sin eldste søster. Da han ble eldre fikk han vite at de hadde gått i tre dager fra en liten landsby i punjab i India til Gujrawala i det som er Pakistan i dag.

På den indiske siden klarte lederskapet å plukke opp bitene etter britene og fortsatte " som før". Pakistan måtte bygge opp alle de statlige institusjonene samtidig som nasjonsbyggingen foregikk. Mange har stilt seg spørsmålet om Pakistans historie og framtid hadde sett annerledes ut om nasjonens far Jinnah, ikke hadde gått bort bare 13 måneder etter uavhengigheten. Jinnah sine etterfølgere maktet ikke, og hadde heller ikke kompetansen til å videreføre hans viktige arbeid for en velfungerende stat og nasjon. De brukte hele ni år på å få igjennom landets første grunnlov. I 1958 opplevde landet sitt første militære kupp, da general Ayub Khan kom til makten.

I min fars fotspor

Hei alle sammen

Jeg har prøvd det før uten å lyktes å ha en blogg, men jeg prøver igjen. Denne gangen skriver jeg blogg fordi jeg skal snart ut på en reise som betyr enormt mye for meg, planen er å dele opplevelsen med dere. Navnet til bloggen sier noe om hva den skal handle om. Jeg skal tilbake igjen til Pakistan, mitt fedreland. Jeg har ikke vært der på 17 år og er fylt av mange følelser. Glede, spenning, og sorg for å nevne noen. Dette kommer til å bli en personlig blogg, og dere som vil er hjertelig velkommen til å lese og komme med kommentarer hvis dere ønsker det.

Mye har skjedd siden jeg som en 11 år gammel jente, klamret meg til min fars hender,og med store øyne så all fattigdommen og urettferdigheten som dette landet preges av. Samtidig så er luktene og lydene av dette landet langt vekke, en del av meg, og har aldri forlatt meg. Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Jeg har alltid vært en pappajente. Han døde så alt for tidlig og jeg har ikke fått muligheten til å dele mye viktige ting i livet mitt med han. Nå reiser jeg tilbake til hans siste hvilested. Kanskje jeg lærer noe nytt om han og på denne måten også noe om meg selv.