Høyres ny valgte kvinnepolitisk leder Julie Brodtkorb Voldberg lanserer i dag begrepet borgelig feminisme. Hun mener at den den gamle femnismen gjør kvinner til offer.
Høyre startet landsmøtet sitt med brask og bram og avvikle den ti uker lange fedrekvoten som er en del av dagens foreldrepermisjonsordning. Argumentet for avvikling gikk først og fremst ut på at fedre er blitt så "moderne" at de vil ta ut permisjon uannsett. Men Høyre glemmer en viktig ting, vi ser at når man har økt fedrekvoten så øker også permisjonstiden fedrene tar ut. Rettighetsfestingen gir pappa mulighet og frihet til å være sammen med barna sine.
Høyre misforstår slik de har gjort så mange ganger før; rettigheter gir frihet, det tar ikke fra deg mulighetene. Brotkorb Voldberg er ikke så oppatt av å diskutere fortiden, jeg kan gi henne rett i det. Det er framtiden som er viktig og intressant. Men man kan jo lære av fortiden sin. Høyre har stemt i mot omtrent en hver reform som har ført til likestilling. Et hederlig unntak er kvinnelig styrerepresentasjon, som Ansgar Gabrielsen møtte motstand for internt, men gjennomførte likevel. Likestilling kommer ikke av seg selv, man må ha målrettet tiltak og rettighetsfeste muligheten. Individet får frihet ved å ha muligheten til å ta valg og ikke gjennom å fjerne muligheter slik Høyre har gjort.
Hvis borgerlig feminisme handler om at far skal stå med luen i hånden og spørre arbeidsgiver om at han kan få tilbringe tid sammen med barna sine, sier jeg nei takk!
Du kan høre fra politisk kvarter på NRK; http://www.nrk.no/programmer/sider/politisk_kvarter/
mandag 10. mai 2010
onsdag 5. mai 2010
Ny oppdatert blogg
Etter mye om og men er den "nye" bloggen min mer eller mindre klar. Jeg er ikke så god på dette med "layout", men det kommer vel etterhvert. Utseende er jo som kjent ikke det viktigste. Jeg skal prøve å oppdatere den med små og store innlegg, stort sett om politkk. I påvente av nye blogginnlegg kan jo du lese noen av mine gamle innlegg som ble skrevet da bloggen het; "I min fars fotspor".
fredag 10. april 2009
Frihet, likhet og solidaritet
Mange har spurt meg hvordan og hvorfor jeg ble med i AUF og AP. Ble du vervet av ... ......... en velkjent superverver og sjarmør i AUF. Svaret er nei, jeg meldte meg inn selv etter at jeg hadde sett et innslag om Utøya på TV, der så jeg daværende leder i AUF Trond Giske prate om viktigheten av å bekjempe rasisme.
Da jeg meldte meg inn mente moren min at jeg var for ung og at AUF og AP neppe ville ha meg som medlem hva skulle de bruke meg til .... og faren min sa ikke så mye , jeg tror han tenkte at dette var nok et av mine mange påfunn, han hadde jo tross alt levd gjennom sportsdans, fotball og kor.
Jeg husker mitt første møte med AUF, det var på et valgmøte NRK arrangerte med partilederene. Jeg fant fort fram til Auferene de satt der med store buttons med bilde av Ole Jørgen Johanessen og Anne-Grete Strøm-Erichsen som var henholdsvis første og andre kandidat i Bergen. Etter dette møte gikk det slag i slag, fra debattmøter til standsaksjoner og etterhvert årsmøter og ikke minst Utøya:)
Men hvorfor ble det AUF, og hvorfor ble jeg værende og ikke bare sluttet slik jeg gjorde med sportsdansen, fotballen og korøvelsene? Jeg forstod raskt at den oppveksten min hadde noe indirekte om ikke direkte innvirkning på valget å bli politisk aktiv. En ting var at jeg var opptatt av å bekjempe rasisme ("der du jobber "der du bor"), men en annen ting var at sosialdemokratiet gav mine foreldre en mulighet og en sjanse til å skape seg et liv fritt for et udemokratisk samfunn og fritt for fattigdom.
Da de kom til Norge hadde de ikke mye, men de var ettertraktet arbeidskraft. Det er interessant at man ofte bruker uttrykket om etterkrigsgenerasjonen "de som bygde landet", men på mange måter var også innvandrerene med på dette, da mange viktige oppgaver ikke hadde blitt løst hvis innvandrerne ikke kom. Poenget mitt er at mine foreldre kom hit, fikk jobb og kunne på lik linje med andre nordmenn få muligheten og friheten til å skape seg liv her. Frihet er ofte brukt av høyresiden som et honnørord som de påstår de eier. Frihet oppnås i et samfunn der mennesker har like muligheter, og ikke bare der mennesker kan gjøre som de vil. Disse like mulighetene handler om felleskapsskolen og et helsesystem som tar vare på deg uansett "størrelsen på lommeboken". Disse like mulighetene blir ofte harselert med av høyresiden og angrepet med en argumetasjon om at vi er mot frihet for enkeltindividet. Frihet for enkeltindividet handler om å gi mennesker valg som kan gjøre de i stand til skape seg gode liv, det var den friheten mine foreldre fikk da de kom til Norge og på mange måter formet dette de verdiene de gav meg som barn. Så det er vel kanskje ikke noen tilfeldighet at jeg ble sosialdemokrat ?
Da jeg meldte meg inn mente moren min at jeg var for ung og at AUF og AP neppe ville ha meg som medlem hva skulle de bruke meg til .... og faren min sa ikke så mye , jeg tror han tenkte at dette var nok et av mine mange påfunn, han hadde jo tross alt levd gjennom sportsdans, fotball og kor.
Jeg husker mitt første møte med AUF, det var på et valgmøte NRK arrangerte med partilederene. Jeg fant fort fram til Auferene de satt der med store buttons med bilde av Ole Jørgen Johanessen og Anne-Grete Strøm-Erichsen som var henholdsvis første og andre kandidat i Bergen. Etter dette møte gikk det slag i slag, fra debattmøter til standsaksjoner og etterhvert årsmøter og ikke minst Utøya:)
Men hvorfor ble det AUF, og hvorfor ble jeg værende og ikke bare sluttet slik jeg gjorde med sportsdansen, fotballen og korøvelsene? Jeg forstod raskt at den oppveksten min hadde noe indirekte om ikke direkte innvirkning på valget å bli politisk aktiv. En ting var at jeg var opptatt av å bekjempe rasisme ("der du jobber "der du bor"), men en annen ting var at sosialdemokratiet gav mine foreldre en mulighet og en sjanse til å skape seg et liv fritt for et udemokratisk samfunn og fritt for fattigdom.
Da de kom til Norge hadde de ikke mye, men de var ettertraktet arbeidskraft. Det er interessant at man ofte bruker uttrykket om etterkrigsgenerasjonen "de som bygde landet", men på mange måter var også innvandrerene med på dette, da mange viktige oppgaver ikke hadde blitt løst hvis innvandrerne ikke kom. Poenget mitt er at mine foreldre kom hit, fikk jobb og kunne på lik linje med andre nordmenn få muligheten og friheten til å skape seg liv her. Frihet er ofte brukt av høyresiden som et honnørord som de påstår de eier. Frihet oppnås i et samfunn der mennesker har like muligheter, og ikke bare der mennesker kan gjøre som de vil. Disse like mulighetene handler om felleskapsskolen og et helsesystem som tar vare på deg uansett "størrelsen på lommeboken". Disse like mulighetene blir ofte harselert med av høyresiden og angrepet med en argumetasjon om at vi er mot frihet for enkeltindividet. Frihet for enkeltindividet handler om å gi mennesker valg som kan gjøre de i stand til skape seg gode liv, det var den friheten mine foreldre fikk da de kom til Norge og på mange måter formet dette de verdiene de gav meg som barn. Så det er vel kanskje ikke noen tilfeldighet at jeg ble sosialdemokrat ?
torsdag 29. januar 2009
Home sweet home....
Nå er jeg tilbake i London og kun siste etappe av denne maratonturen gjenstår. för jeg er tilbake i gamlelandet Norge. ( jeg sitter akkuratt nå ovenfor det norske hopplandslaget....)
De siste dagene har jeg tilbragt i mine foreldres hjem Pakistan. Det hele har vaert en underlig opplevelser og jeg har hatt mange motstridene fölelser.
Med en gang jeg landet så fölte jeg en umiddelbar tilknytning til stedet. Det föltes kjent og trygt til tross for at jeg var veldig forvirret og litt bekymret for motagelsen....
Islamabad er en helt annen by enn det den var sist jeg var der nede. Den er mer utrygg og byen er full av veisperringer, og minner en om alle bombene som har blitt sprengt og alle bomber som muligens kan gå av i byen. Politi og militäre preger byen. Det er en krigssone uten helt å väre det.
Dagene mine i Islamabad var tette og hektiske med mange möter. Möter med tema, og problematikker som er alvorlige og möter med mennesker jeg aldri vil glemme. Tema som äresdrap, tvangsekteskap, vold i hjemmet og manglende skole for gutter og jenter var ting vi var innom.
Det som slo meg er at inntrykket som gis av dette landet er at alt håp er ute... men jeg har mött de menneskene som fortsatt har et håp og som utrettelig jobber for de gode sakene.
Jeg har skjönt hva det var min far snakket om da han beskrev landet han forlot. Dette vakre landet med de flotte menneskene. De er åpne, hjertlige, genröse, varme og har en god lun humor.
Jeg fölte at jeg var kommet hjem. Jeg var mer hjemme i Pakistan enn når jeg er på grönland i Oslo... jeg var när det min far og mor forlot for over tredve år siden.
En kamerat av meg som også har pakistansk opprinelse har sagt til meg at vi bärer på et utrolig savn , som vi nesten ikke er klar over selv. Jeg skjönte at dette stemte da jeg satt midt i mellom masse mennesker og spiste middag. Jeg fölte at jeg hörte til til tross for at jeg er födt og oppvokst i Norge.
Ikke misforstå jeg er fortsatt den norske Lubna, og det var en lettelse da jeg kunne ta på meg skjörte da jeg landet i London.... men jeg föler at jeg hörer til begge steder. För fölte jeg at jeg ikke hörte til der nede.. det er nå endret.
Jeg vet at jeg kommer til å reise ned der igjen.. og komme enda närmere min far og det han forlot for blant annet å gi meg de mulightene jeg har fått.. og jeg vil for alltid väre han evig takknemlig....
Jeg skal legge inn bilder... lover :) Bare vent til jeg har komt til NOrge :)
De siste dagene har jeg tilbragt i mine foreldres hjem Pakistan. Det hele har vaert en underlig opplevelser og jeg har hatt mange motstridene fölelser.
Med en gang jeg landet så fölte jeg en umiddelbar tilknytning til stedet. Det föltes kjent og trygt til tross for at jeg var veldig forvirret og litt bekymret for motagelsen....
Islamabad er en helt annen by enn det den var sist jeg var der nede. Den er mer utrygg og byen er full av veisperringer, og minner en om alle bombene som har blitt sprengt og alle bomber som muligens kan gå av i byen. Politi og militäre preger byen. Det er en krigssone uten helt å väre det.
Dagene mine i Islamabad var tette og hektiske med mange möter. Möter med tema, og problematikker som er alvorlige og möter med mennesker jeg aldri vil glemme. Tema som äresdrap, tvangsekteskap, vold i hjemmet og manglende skole for gutter og jenter var ting vi var innom.
Det som slo meg er at inntrykket som gis av dette landet er at alt håp er ute... men jeg har mött de menneskene som fortsatt har et håp og som utrettelig jobber for de gode sakene.
Jeg har skjönt hva det var min far snakket om da han beskrev landet han forlot. Dette vakre landet med de flotte menneskene. De er åpne, hjertlige, genröse, varme og har en god lun humor.
Jeg fölte at jeg var kommet hjem. Jeg var mer hjemme i Pakistan enn når jeg er på grönland i Oslo... jeg var när det min far og mor forlot for over tredve år siden.
En kamerat av meg som også har pakistansk opprinelse har sagt til meg at vi bärer på et utrolig savn , som vi nesten ikke er klar over selv. Jeg skjönte at dette stemte da jeg satt midt i mellom masse mennesker og spiste middag. Jeg fölte at jeg hörte til til tross for at jeg er födt og oppvokst i Norge.
Ikke misforstå jeg er fortsatt den norske Lubna, og det var en lettelse da jeg kunne ta på meg skjörte da jeg landet i London.... men jeg föler at jeg hörer til begge steder. För fölte jeg at jeg ikke hörte til der nede.. det er nå endret.
Jeg vet at jeg kommer til å reise ned der igjen.. og komme enda närmere min far og det han forlot for blant annet å gi meg de mulightene jeg har fått.. og jeg vil for alltid väre han evig takknemlig....
Jeg skal legge inn bilder... lover :) Bare vent til jeg har komt til NOrge :)
søndag 25. januar 2009
Tre kontinenter paa tre dager
Akkuratt naa sitter jeg paa Heatrow i London og venter paa neste fly paa denne reisen. Jeg har tilbragt natten paa fly fra NY og har en ti timers vente tid til neste fly som skal ta meg med til Islamabad i Pakistan.
Tre kontinenter paa tre dager. Det underlige med reisen er at jeg reiser fra " the land of the free" og rett til et land som mildt sagt ligger i nabolaget til den "onde akse" som en forhenverende president i USA kalte disse landene.
USA turen har vaert noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Folkene, maten lydene, kulturen og lysene. Er det rart at mennesker i alle aldre og fra alle nasjonaliteter i flere generasjoner har soekt seg ditt?
Jeg husker at vi laerte paa skolen at USA og NY i allefall var en smeltedigel. Jeg maa si at det er en treffende beskrivelse. Det er sjeldent at jeg ikke maa forklare folk hvor jeg EGENTLIG kommer fra naar jeg kommer i prat med nye mennesker. I USA fikk jeg aldri det spoersmaalet. De spurte meg hvor kommer du fra? Jeg svarte: Norge. Tilbakemeldingene var alltid noe i den duren:Wow, Did you bring the cold? Vacation? Here for the inaguration og aldri hvor kommer du EGENTLIG fra?
Jeg maatte dra helt til NY for aa bli skikkelig norsk......
Paa dette steget i reisen er jeg ganske sliten og vil bare dra hjem, men jeg vet at neste etappe blir minst like spennende. Det eneste jeg trenger er en tanpuss, klesskift og litt soevn. Saa er jeg nok klar igjen.
Jeg er usikker paa internett mulightene mine i Islamabad, men jeg satser paa og oppdatere hvis muligheten tilbyr seg. Hvis ikke foelg med paa fjesboken for statusoppdateringer.
Hilsen Lubna reisende Fjell
Tre kontinenter paa tre dager. Det underlige med reisen er at jeg reiser fra " the land of the free" og rett til et land som mildt sagt ligger i nabolaget til den "onde akse" som en forhenverende president i USA kalte disse landene.
USA turen har vaert noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Folkene, maten lydene, kulturen og lysene. Er det rart at mennesker i alle aldre og fra alle nasjonaliteter i flere generasjoner har soekt seg ditt?
Jeg husker at vi laerte paa skolen at USA og NY i allefall var en smeltedigel. Jeg maa si at det er en treffende beskrivelse. Det er sjeldent at jeg ikke maa forklare folk hvor jeg EGENTLIG kommer fra naar jeg kommer i prat med nye mennesker. I USA fikk jeg aldri det spoersmaalet. De spurte meg hvor kommer du fra? Jeg svarte: Norge. Tilbakemeldingene var alltid noe i den duren:Wow, Did you bring the cold? Vacation? Here for the inaguration og aldri hvor kommer du EGENTLIG fra?
Jeg maatte dra helt til NY for aa bli skikkelig norsk......
Paa dette steget i reisen er jeg ganske sliten og vil bare dra hjem, men jeg vet at neste etappe blir minst like spennende. Det eneste jeg trenger er en tanpuss, klesskift og litt soevn. Saa er jeg nok klar igjen.
Jeg er usikker paa internett mulightene mine i Islamabad, men jeg satser paa og oppdatere hvis muligheten tilbyr seg. Hvis ikke foelg med paa fjesboken for statusoppdateringer.
Hilsen Lubna reisende Fjell
onsdag 21. januar 2009
Thank you mister President
Kjære alle sammen
I dag har vi opplevd noe helt spesielt. Vi har vært i Washington D.C, og opplevd at USA har fått sin 44. president., Barack Obama.
Stemningen i D.C har vært helt av en annen verden, alle sammen har hatt stjerner i øynene. Vi har sett forandring komme til Washington og til amerikansk politikk. Obama har mage utfordringer som han må ta fatt på, og forventningene er ubeskrivelige. Obamas politiske talent og tiden vil vise oss om den virkelige og store forandringen vil komme. Dere har sikkert alle hørt talen til Obama i dag og han sa mye bra. En av de tingen som jeg la merke til som ikke nødvendigvis handler om hvordan han skal forandre USA var det han sa om sin far. Han beskrev dynamiken og mulighetene USA har gitt han som barn av immigrant som kom til USA for 60 år siden. Faren min sa alltid til meg at jeg måtte jobbe dobbelt så hardt , dobbelt så mye for å oppnå det de "vanlige" kunne. Jeg var uenige med han fordi jeg mente at det ikke skulle være forskjell på meg og de andre.
Jeg har aldri sett på meg selv som annerledes, men jeg vet at andre har sett på meg som annerledes. Og den tanken ble i dag bekreftet.
PS: jeg får ikke lagt ut bilder , men dere som er venner av meg kan se de på facebook. Jeg kommer med bilder snart :)
I dag har vi opplevd noe helt spesielt. Vi har vært i Washington D.C, og opplevd at USA har fått sin 44. president., Barack Obama.
Stemningen i D.C har vært helt av en annen verden, alle sammen har hatt stjerner i øynene. Vi har sett forandring komme til Washington og til amerikansk politikk. Obama har mage utfordringer som han må ta fatt på, og forventningene er ubeskrivelige. Obamas politiske talent og tiden vil vise oss om den virkelige og store forandringen vil komme. Dere har sikkert alle hørt talen til Obama i dag og han sa mye bra. En av de tingen som jeg la merke til som ikke nødvendigvis handler om hvordan han skal forandre USA var det han sa om sin far. Han beskrev dynamiken og mulighetene USA har gitt han som barn av immigrant som kom til USA for 60 år siden. Faren min sa alltid til meg at jeg måtte jobbe dobbelt så hardt , dobbelt så mye for å oppnå det de "vanlige" kunne. Jeg var uenige med han fordi jeg mente at det ikke skulle være forskjell på meg og de andre.
Jeg har aldri sett på meg selv som annerledes, men jeg vet at andre har sett på meg som annerledes. Og den tanken ble i dag bekreftet.
PS: jeg får ikke lagt ut bilder , men dere som er venner av meg kan se de på facebook. Jeg kommer med bilder snart :)
lørdag 17. januar 2009
En svipptur innom Obama
Hei
Akkuratt naa saa er jeg paa Heathrow paa vei til USA sammen har jeg med meg Siri, vi skal vaere sammen en uke i USA og faa med oss et av de mest historiske begivenhetene i verden, innsettelsen av Obama. Det blir helt sikkert en fantastisk tur, vi komme med oppdateringer og bilder etterhvert.
Martin Luther King Jr er en av mine fremste forbilder. Han gikk i front og trodde at det var mulig aa forandre verden selv naar det saa moerkest ut. Faren min opplevde kampen baade paa kroppe og gjennom tvruten og King var ogsaa et forbilde for han. Jeg tror at han aldri i sinne villeste fantasier hadde trodd at USA ville velge Obama. Han hadde sikkert kjoept flybilletten min til USA hvis han hadde levd. Pappa var en foelsom mann og en droemmer, og a.v og til blir droemmer sanne.....
Akkuratt naa saa er jeg paa Heathrow paa vei til USA sammen har jeg med meg Siri, vi skal vaere sammen en uke i USA og faa med oss et av de mest historiske begivenhetene i verden, innsettelsen av Obama. Det blir helt sikkert en fantastisk tur, vi komme med oppdateringer og bilder etterhvert.
Martin Luther King Jr er en av mine fremste forbilder. Han gikk i front og trodde at det var mulig aa forandre verden selv naar det saa moerkest ut. Faren min opplevde kampen baade paa kroppe og gjennom tvruten og King var ogsaa et forbilde for han. Jeg tror at han aldri i sinne villeste fantasier hadde trodd at USA ville velge Obama. Han hadde sikkert kjoept flybilletten min til USA hvis han hadde levd. Pappa var en foelsom mann og en droemmer, og a.v og til blir droemmer sanne.....
Abonner på:
Innlegg (Atom)
