Nå er jeg tilbake i London og kun siste etappe av denne maratonturen gjenstår. för jeg er tilbake i gamlelandet Norge. ( jeg sitter akkuratt nå ovenfor det norske hopplandslaget....)
De siste dagene har jeg tilbragt i mine foreldres hjem Pakistan. Det hele har vaert en underlig opplevelser og jeg har hatt mange motstridene fölelser.
Med en gang jeg landet så fölte jeg en umiddelbar tilknytning til stedet. Det föltes kjent og trygt til tross for at jeg var veldig forvirret og litt bekymret for motagelsen....
Islamabad er en helt annen by enn det den var sist jeg var der nede. Den er mer utrygg og byen er full av veisperringer, og minner en om alle bombene som har blitt sprengt og alle bomber som muligens kan gå av i byen. Politi og militäre preger byen. Det er en krigssone uten helt å väre det.
Dagene mine i Islamabad var tette og hektiske med mange möter. Möter med tema, og problematikker som er alvorlige og möter med mennesker jeg aldri vil glemme. Tema som äresdrap, tvangsekteskap, vold i hjemmet og manglende skole for gutter og jenter var ting vi var innom.
Det som slo meg er at inntrykket som gis av dette landet er at alt håp er ute... men jeg har mött de menneskene som fortsatt har et håp og som utrettelig jobber for de gode sakene.
Jeg har skjönt hva det var min far snakket om da han beskrev landet han forlot. Dette vakre landet med de flotte menneskene. De er åpne, hjertlige, genröse, varme og har en god lun humor.
Jeg fölte at jeg var kommet hjem. Jeg var mer hjemme i Pakistan enn når jeg er på grönland i Oslo... jeg var när det min far og mor forlot for over tredve år siden.
En kamerat av meg som også har pakistansk opprinelse har sagt til meg at vi bärer på et utrolig savn , som vi nesten ikke er klar over selv. Jeg skjönte at dette stemte da jeg satt midt i mellom masse mennesker og spiste middag. Jeg fölte at jeg hörte til til tross for at jeg er födt og oppvokst i Norge.
Ikke misforstå jeg er fortsatt den norske Lubna, og det var en lettelse da jeg kunne ta på meg skjörte da jeg landet i London.... men jeg föler at jeg hörer til begge steder. För fölte jeg at jeg ikke hörte til der nede.. det er nå endret.
Jeg vet at jeg kommer til å reise ned der igjen.. og komme enda närmere min far og det han forlot for blant annet å gi meg de mulightene jeg har fått.. og jeg vil for alltid väre han evig takknemlig....
Jeg skal legge inn bilder... lover :) Bare vent til jeg har komt til NOrge :)
torsdag 29. januar 2009
søndag 25. januar 2009
Tre kontinenter paa tre dager
Akkuratt naa sitter jeg paa Heatrow i London og venter paa neste fly paa denne reisen. Jeg har tilbragt natten paa fly fra NY og har en ti timers vente tid til neste fly som skal ta meg med til Islamabad i Pakistan.
Tre kontinenter paa tre dager. Det underlige med reisen er at jeg reiser fra " the land of the free" og rett til et land som mildt sagt ligger i nabolaget til den "onde akse" som en forhenverende president i USA kalte disse landene.
USA turen har vaert noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Folkene, maten lydene, kulturen og lysene. Er det rart at mennesker i alle aldre og fra alle nasjonaliteter i flere generasjoner har soekt seg ditt?
Jeg husker at vi laerte paa skolen at USA og NY i allefall var en smeltedigel. Jeg maa si at det er en treffende beskrivelse. Det er sjeldent at jeg ikke maa forklare folk hvor jeg EGENTLIG kommer fra naar jeg kommer i prat med nye mennesker. I USA fikk jeg aldri det spoersmaalet. De spurte meg hvor kommer du fra? Jeg svarte: Norge. Tilbakemeldingene var alltid noe i den duren:Wow, Did you bring the cold? Vacation? Here for the inaguration og aldri hvor kommer du EGENTLIG fra?
Jeg maatte dra helt til NY for aa bli skikkelig norsk......
Paa dette steget i reisen er jeg ganske sliten og vil bare dra hjem, men jeg vet at neste etappe blir minst like spennende. Det eneste jeg trenger er en tanpuss, klesskift og litt soevn. Saa er jeg nok klar igjen.
Jeg er usikker paa internett mulightene mine i Islamabad, men jeg satser paa og oppdatere hvis muligheten tilbyr seg. Hvis ikke foelg med paa fjesboken for statusoppdateringer.
Hilsen Lubna reisende Fjell
Tre kontinenter paa tre dager. Det underlige med reisen er at jeg reiser fra " the land of the free" og rett til et land som mildt sagt ligger i nabolaget til den "onde akse" som en forhenverende president i USA kalte disse landene.
USA turen har vaert noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Folkene, maten lydene, kulturen og lysene. Er det rart at mennesker i alle aldre og fra alle nasjonaliteter i flere generasjoner har soekt seg ditt?
Jeg husker at vi laerte paa skolen at USA og NY i allefall var en smeltedigel. Jeg maa si at det er en treffende beskrivelse. Det er sjeldent at jeg ikke maa forklare folk hvor jeg EGENTLIG kommer fra naar jeg kommer i prat med nye mennesker. I USA fikk jeg aldri det spoersmaalet. De spurte meg hvor kommer du fra? Jeg svarte: Norge. Tilbakemeldingene var alltid noe i den duren:Wow, Did you bring the cold? Vacation? Here for the inaguration og aldri hvor kommer du EGENTLIG fra?
Jeg maatte dra helt til NY for aa bli skikkelig norsk......
Paa dette steget i reisen er jeg ganske sliten og vil bare dra hjem, men jeg vet at neste etappe blir minst like spennende. Det eneste jeg trenger er en tanpuss, klesskift og litt soevn. Saa er jeg nok klar igjen.
Jeg er usikker paa internett mulightene mine i Islamabad, men jeg satser paa og oppdatere hvis muligheten tilbyr seg. Hvis ikke foelg med paa fjesboken for statusoppdateringer.
Hilsen Lubna reisende Fjell
onsdag 21. januar 2009
Thank you mister President
Kjære alle sammen
I dag har vi opplevd noe helt spesielt. Vi har vært i Washington D.C, og opplevd at USA har fått sin 44. president., Barack Obama.
Stemningen i D.C har vært helt av en annen verden, alle sammen har hatt stjerner i øynene. Vi har sett forandring komme til Washington og til amerikansk politikk. Obama har mage utfordringer som han må ta fatt på, og forventningene er ubeskrivelige. Obamas politiske talent og tiden vil vise oss om den virkelige og store forandringen vil komme. Dere har sikkert alle hørt talen til Obama i dag og han sa mye bra. En av de tingen som jeg la merke til som ikke nødvendigvis handler om hvordan han skal forandre USA var det han sa om sin far. Han beskrev dynamiken og mulighetene USA har gitt han som barn av immigrant som kom til USA for 60 år siden. Faren min sa alltid til meg at jeg måtte jobbe dobbelt så hardt , dobbelt så mye for å oppnå det de "vanlige" kunne. Jeg var uenige med han fordi jeg mente at det ikke skulle være forskjell på meg og de andre.
Jeg har aldri sett på meg selv som annerledes, men jeg vet at andre har sett på meg som annerledes. Og den tanken ble i dag bekreftet.
PS: jeg får ikke lagt ut bilder , men dere som er venner av meg kan se de på facebook. Jeg kommer med bilder snart :)
I dag har vi opplevd noe helt spesielt. Vi har vært i Washington D.C, og opplevd at USA har fått sin 44. president., Barack Obama.
Stemningen i D.C har vært helt av en annen verden, alle sammen har hatt stjerner i øynene. Vi har sett forandring komme til Washington og til amerikansk politikk. Obama har mage utfordringer som han må ta fatt på, og forventningene er ubeskrivelige. Obamas politiske talent og tiden vil vise oss om den virkelige og store forandringen vil komme. Dere har sikkert alle hørt talen til Obama i dag og han sa mye bra. En av de tingen som jeg la merke til som ikke nødvendigvis handler om hvordan han skal forandre USA var det han sa om sin far. Han beskrev dynamiken og mulighetene USA har gitt han som barn av immigrant som kom til USA for 60 år siden. Faren min sa alltid til meg at jeg måtte jobbe dobbelt så hardt , dobbelt så mye for å oppnå det de "vanlige" kunne. Jeg var uenige med han fordi jeg mente at det ikke skulle være forskjell på meg og de andre.
Jeg har aldri sett på meg selv som annerledes, men jeg vet at andre har sett på meg som annerledes. Og den tanken ble i dag bekreftet.
PS: jeg får ikke lagt ut bilder , men dere som er venner av meg kan se de på facebook. Jeg kommer med bilder snart :)
lørdag 17. januar 2009
En svipptur innom Obama
Hei
Akkuratt naa saa er jeg paa Heathrow paa vei til USA sammen har jeg med meg Siri, vi skal vaere sammen en uke i USA og faa med oss et av de mest historiske begivenhetene i verden, innsettelsen av Obama. Det blir helt sikkert en fantastisk tur, vi komme med oppdateringer og bilder etterhvert.
Martin Luther King Jr er en av mine fremste forbilder. Han gikk i front og trodde at det var mulig aa forandre verden selv naar det saa moerkest ut. Faren min opplevde kampen baade paa kroppe og gjennom tvruten og King var ogsaa et forbilde for han. Jeg tror at han aldri i sinne villeste fantasier hadde trodd at USA ville velge Obama. Han hadde sikkert kjoept flybilletten min til USA hvis han hadde levd. Pappa var en foelsom mann og en droemmer, og a.v og til blir droemmer sanne.....
Akkuratt naa saa er jeg paa Heathrow paa vei til USA sammen har jeg med meg Siri, vi skal vaere sammen en uke i USA og faa med oss et av de mest historiske begivenhetene i verden, innsettelsen av Obama. Det blir helt sikkert en fantastisk tur, vi komme med oppdateringer og bilder etterhvert.
Martin Luther King Jr er en av mine fremste forbilder. Han gikk i front og trodde at det var mulig aa forandre verden selv naar det saa moerkest ut. Faren min opplevde kampen baade paa kroppe og gjennom tvruten og King var ogsaa et forbilde for han. Jeg tror at han aldri i sinne villeste fantasier hadde trodd at USA ville velge Obama. Han hadde sikkert kjoept flybilletten min til USA hvis han hadde levd. Pappa var en foelsom mann og en droemmer, og a.v og til blir droemmer sanne.....
tirsdag 13. januar 2009
Keiseren
Shahin Shah het faren min. Navnet hans betyr keiser. Nå var ikke faren min en keiser, han var en enkel gutt fra pakistan som en dag fant ut at han skulle prøve lykken i landet langt der bortenfor. Litt slik som Askeladden i de norske eventyrene til Asbjørnsen og Moe. Nå skal jeg la historien om jakten på hans lykke i denne omgang ligge. Men det som er et faktum er at når man reiser langt vekk fra alt man har, foreldre, søsken og venner så opplever man et savn. Selv om en savnet er "selvpåført".
Jeg husker da jeg var seks år gammel, da så jeg faren min gråte for første gang i mitt liv. Han hadde fått en telefon fra pakistan. Moren hans, min farmor (Dadi) var død. Der var han, hennes nest yngste sønn, så trist og så alene.
Oppveksten min var preget av Derrick, lekestue og skihopp( på tv altså), samtidig fikk vi påfyll av pakistansk og indisk kultur. Helgene fortonte seg ofte med bollywood film og pakistanske snacks. Jeg tror dette var en av måtene mine foreldre prøvde å kompensere for at de var så langt vekke fra alt det kjente. I stuemørke kunne de late som om de var i en kinosal i Rawalpindi.
Bollywood er som kjent indisk, men Nusrat Fateh Ali Khan er pakistansk.
Det var min far som introduserte meg for Nusrat Fateh Ali Khan. Khan var en av verdens mest kjente Qawwali sangere. Qawalli er musikktradisjon som er over 700 år gammel. Musikken tar utgangspunkt i sufismen, mysterietradisjonen innefor islam. Innholdet i sangene er av religiøs og åndelig karakter, og handler ofte om å den guddommelige. Om kjærlighet, hengivenhet og lengsel. Nusrat Fateh Ali Khan var så kjent og viktig innenfor qawwali tradisjonen at han ble kalt for Shahenshah-e-Qawwali, som betyr qawwaliens keiser. Denne litt rare, musikken som skildrer lengesel og savn på en utrolig måte, ble på mange måter brukt av min far som terapi for savnet han hadde for sitt land og folk. Fra en keiser til en annen.
Legger ved to lenker, en til bollywood musikk og en til keisern. God fornøyelse.
http://www.youtube.com/watch?v=zBfJ4MIgriU
http://www.youtube.com/watch?v=GvQVxrMZB18&feature=related
Jeg husker da jeg var seks år gammel, da så jeg faren min gråte for første gang i mitt liv. Han hadde fått en telefon fra pakistan. Moren hans, min farmor (Dadi) var død. Der var han, hennes nest yngste sønn, så trist og så alene.
Oppveksten min var preget av Derrick, lekestue og skihopp( på tv altså), samtidig fikk vi påfyll av pakistansk og indisk kultur. Helgene fortonte seg ofte med bollywood film og pakistanske snacks. Jeg tror dette var en av måtene mine foreldre prøvde å kompensere for at de var så langt vekke fra alt det kjente. I stuemørke kunne de late som om de var i en kinosal i Rawalpindi.
Bollywood er som kjent indisk, men Nusrat Fateh Ali Khan er pakistansk.
Det var min far som introduserte meg for Nusrat Fateh Ali Khan. Khan var en av verdens mest kjente Qawwali sangere. Qawalli er musikktradisjon som er over 700 år gammel. Musikken tar utgangspunkt i sufismen, mysterietradisjonen innefor islam. Innholdet i sangene er av religiøs og åndelig karakter, og handler ofte om å den guddommelige. Om kjærlighet, hengivenhet og lengsel. Nusrat Fateh Ali Khan var så kjent og viktig innenfor qawwali tradisjonen at han ble kalt for Shahenshah-e-Qawwali, som betyr qawwaliens keiser. Denne litt rare, musikken som skildrer lengesel og savn på en utrolig måte, ble på mange måter brukt av min far som terapi for savnet han hadde for sitt land og folk. Fra en keiser til en annen.
Legger ved to lenker, en til bollywood musikk og en til keisern. God fornøyelse.
http://www.youtube.com/watch?v=zBfJ4MIgriU
http://www.youtube.com/watch?v=GvQVxrMZB18&feature=related
lørdag 10. januar 2009
Historietime
For ikke så lenge siden hadde jeg en lengre prat med en venninne av meg om Pakistan. Vi ble enige om at med tanke på at det er en så stor gruppe av pakistanere og etterkommere i Norge så er det rart at man ikke lærer mer om Pakistan på skolen enn vi gjør. Så her følger en liten "historietime" om du vil.
Pakistan var til 14.august 1947 en del av India. Det var Allama Mohammed Iqbal, en dikter og folisof fra Lahore som først foreslo en egen muslimsk stat på subkontinentet av India. Mohammed Ali Jinnah også omtalt som Quaid-e-Azam( folkets leder) og som nasjonens far ble landets første General Guvernør. Britene hadde ingen ønsker om å dele "kronjuvelen" i imperiet sitt i to, men etter en lang politisk prosess var splittelsen unngåelig. Delingen av India og Pakistan førte til den største masse migrationen i moderne historie. Omlag 8 milioner mennesker dro fra alt de hadde. Jobb, hjem og samfunn. De fleste dro til fots eller ved hjelp av tog. Det var ikke risikofritt å dra over grensen for hverken muslimene, hinduene og sikhene. Begge sidene utøvde ekstrem vold og plyndret, drepte og voldtok på sin vei til frihet. Det er estimert at omlag 1 million mennesker ble drept under flukten til sitt nye hjemland. De som overlevde og klarte å krysse de blodige elvene som delte de to landene, måtte starte helt på nytt med samtidig var de lettet og hadde stor framtidstro på at de hadde komt hjem.
Faren min var en av dem. Han var bare 4 år gammel like gammel som min datter er i dag. Han fortalte meg at han husker at de gikk og gikk og at han ble løftet på armen av sin eldste søster. Da han ble eldre fikk han vite at de hadde gått i tre dager fra en liten landsby i punjab i India til Gujrawala i det som er Pakistan i dag.
På den indiske siden klarte lederskapet å plukke opp bitene etter britene og fortsatte " som før". Pakistan måtte bygge opp alle de statlige institusjonene samtidig som nasjonsbyggingen foregikk. Mange har stilt seg spørsmålet om Pakistans historie og framtid hadde sett annerledes ut om nasjonens far Jinnah, ikke hadde gått bort bare 13 måneder etter uavhengigheten. Jinnah sine etterfølgere maktet ikke, og hadde heller ikke kompetansen til å videreføre hans viktige arbeid for en velfungerende stat og nasjon. De brukte hele ni år på å få igjennom landets første grunnlov. I 1958 opplevde landet sitt første militære kupp, da general Ayub Khan kom til makten.
Pakistan var til 14.august 1947 en del av India. Det var Allama Mohammed Iqbal, en dikter og folisof fra Lahore som først foreslo en egen muslimsk stat på subkontinentet av India. Mohammed Ali Jinnah også omtalt som Quaid-e-Azam( folkets leder) og som nasjonens far ble landets første General Guvernør. Britene hadde ingen ønsker om å dele "kronjuvelen" i imperiet sitt i to, men etter en lang politisk prosess var splittelsen unngåelig. Delingen av India og Pakistan førte til den største masse migrationen i moderne historie. Omlag 8 milioner mennesker dro fra alt de hadde. Jobb, hjem og samfunn. De fleste dro til fots eller ved hjelp av tog. Det var ikke risikofritt å dra over grensen for hverken muslimene, hinduene og sikhene. Begge sidene utøvde ekstrem vold og plyndret, drepte og voldtok på sin vei til frihet. Det er estimert at omlag 1 million mennesker ble drept under flukten til sitt nye hjemland. De som overlevde og klarte å krysse de blodige elvene som delte de to landene, måtte starte helt på nytt med samtidig var de lettet og hadde stor framtidstro på at de hadde komt hjem.
Faren min var en av dem. Han var bare 4 år gammel like gammel som min datter er i dag. Han fortalte meg at han husker at de gikk og gikk og at han ble løftet på armen av sin eldste søster. Da han ble eldre fikk han vite at de hadde gått i tre dager fra en liten landsby i punjab i India til Gujrawala i det som er Pakistan i dag.
På den indiske siden klarte lederskapet å plukke opp bitene etter britene og fortsatte " som før". Pakistan måtte bygge opp alle de statlige institusjonene samtidig som nasjonsbyggingen foregikk. Mange har stilt seg spørsmålet om Pakistans historie og framtid hadde sett annerledes ut om nasjonens far Jinnah, ikke hadde gått bort bare 13 måneder etter uavhengigheten. Jinnah sine etterfølgere maktet ikke, og hadde heller ikke kompetansen til å videreføre hans viktige arbeid for en velfungerende stat og nasjon. De brukte hele ni år på å få igjennom landets første grunnlov. I 1958 opplevde landet sitt første militære kupp, da general Ayub Khan kom til makten.
I min fars fotspor
Hei alle sammen
Jeg har prøvd det før uten å lyktes å ha en blogg, men jeg prøver igjen. Denne gangen skriver jeg blogg fordi jeg skal snart ut på en reise som betyr enormt mye for meg, planen er å dele opplevelsen med dere. Navnet til bloggen sier noe om hva den skal handle om. Jeg skal tilbake igjen til Pakistan, mitt fedreland. Jeg har ikke vært der på 17 år og er fylt av mange følelser. Glede, spenning, og sorg for å nevne noen. Dette kommer til å bli en personlig blogg, og dere som vil er hjertelig velkommen til å lese og komme med kommentarer hvis dere ønsker det.
Mye har skjedd siden jeg som en 11 år gammel jente, klamret meg til min fars hender,og med store øyne så all fattigdommen og urettferdigheten som dette landet preges av. Samtidig så er luktene og lydene av dette landet langt vekke, en del av meg, og har aldri forlatt meg. Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Jeg har alltid vært en pappajente. Han døde så alt for tidlig og jeg har ikke fått muligheten til å dele mye viktige ting i livet mitt med han. Nå reiser jeg tilbake til hans siste hvilested. Kanskje jeg lærer noe nytt om han og på denne måten også noe om meg selv.
Jeg har prøvd det før uten å lyktes å ha en blogg, men jeg prøver igjen. Denne gangen skriver jeg blogg fordi jeg skal snart ut på en reise som betyr enormt mye for meg, planen er å dele opplevelsen med dere. Navnet til bloggen sier noe om hva den skal handle om. Jeg skal tilbake igjen til Pakistan, mitt fedreland. Jeg har ikke vært der på 17 år og er fylt av mange følelser. Glede, spenning, og sorg for å nevne noen. Dette kommer til å bli en personlig blogg, og dere som vil er hjertelig velkommen til å lese og komme med kommentarer hvis dere ønsker det.
Mye har skjedd siden jeg som en 11 år gammel jente, klamret meg til min fars hender,og med store øyne så all fattigdommen og urettferdigheten som dette landet preges av. Samtidig så er luktene og lydene av dette landet langt vekke, en del av meg, og har aldri forlatt meg. Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Jeg har alltid vært en pappajente. Han døde så alt for tidlig og jeg har ikke fått muligheten til å dele mye viktige ting i livet mitt med han. Nå reiser jeg tilbake til hans siste hvilested. Kanskje jeg lærer noe nytt om han og på denne måten også noe om meg selv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
